Teoretisk kontekst og noen analytiske spørsmål
I studien undersøkes følgende: Hvordan forholder betjenter seg til innsattes tidligere kriminalitet? Er samtaler om, eller fravær av samtale om, tidligere kriminalitet avhengig av hvilken type kriminalitet den innsatte har begått? Hva hemmer og hva fremmer samtaler om kriminalitet?
Hvordan betjenter og innsatte snakker sammen om innsattes tidligere kriminalitet, har ikke vært i sentrum av tidligere fengselsstudier. Andre forskere har understreket at betjenter har en tendens mot å se innsatte som mennesker i fengsel, ikke som kriminelle. Konkret betyr dette at betjenter kan være mer opptatt av hvordan innsatte oppfører seg i fengselet og har oppført seg tidligere i fengsel: hvorvidt innsatte lager bråk, er samarbeidsvillig, og føyer seg etter systemets krav, enn kriminaliteten innsatte soner dom for. Dessuten fremstiller forskning som fokuserer på betjenters skjønnsutøvelse, ofte betjenter som opptatt av sikkerhet/kontrolloppgaver, til fordel for omsorg/rehabiliteringsoppgaver i straffegjennomføringen.
I studier som identifiserer ulike kategorier av betjenter, kjennetegnes den gode betjenten, sett fra innsattes perspektiv, ved at han/hun er gode å snakke med, kan lytte, samt viser den innsatte respekt. Det denne forskningen derimot ikke svarer på, og som undersøkes i denne studien er følgende spørsmål: Hva lytter betjentene til? Er historier om innsattes tidligere liv og kriminalitet en del av det den gode betjent lytter til? Hvordan tolker og handler betjenter på bakgrunn av det straffedømte forteller?
Innsatte har et stort behov for å snakke og bli hørt. Denne innsikten har flere forskere fått gjennom å ha gjennomført fengselsintervjuer. Enkelte forskere argumenterer for at innsatte ikke bare er isolert i fysisk forstand, men at innsatte også opplever en diskursive isolasjon. Denne diskursive isolasjonen handler om at innsattes muligheter for å snakke og bli hørt er svært begrenset. I studien undersøkes følgende: Ønsker innsatte å fortelle liknende historier til betjentene, som de forteller til en forsker? I så fall hvordan møter betjenter innsattes historier om sine liv og kriminalitet? Danner slike historier utgangspunkt for hvordan betjenter tilrettelegger for rehabilitering og tilbakeføring?
Kriminalpolitisk kontekst
Det er relevant å studere hvordan betjenter og innsatte snakker sammen om kriminalitet, samt hvorvidt disse samtalene danner utgangpunkt for et rehabiliterende soningsforløp og en god tilbakeføring.
Et styrende prinsipp i norsk kriminalpolitikk er at straff skal motvirke nye kriminelle handlinger. I St. meld. nr. 37 ((2007-2008) s. 20) understrekes betydningen av at straff skal virke rehabiliterende, og straffens forbedrende virkning settes dirkete i sammenheng med straffedømtes holdninger til egen kriminalitet på følgende måte: «Straffens forbedrende virkning oppstår når domfelte tar inn over seg at handlingen var gal.»
En forutsetning for rehabiliteringen av straffedømte kan dermed være at innsatte innrømmer et personlig ansvar for kriminaliteten. Videre er straffens forbedrende virkning forankret i straffegjennomføringsloven, som understreker at kriminalomsorgen skal legge forholdene til rette for at domfelte skal kunne gjøre en egen innsats for å motvirke nye straffbare handlinger. I tillegg er kravet om at kontaktbetjenter skal gjennomføre kartlegging av innsattes problemer, behov og ressurser, for å tilpasse soningsforløpet og tilbakeføringen, nedfelt i retningslinjer for kontaktbetjentarbeid (2002, s. 2).
Metode
Studien bygger på feltarbeid ved seks fengsel, tre høysikkerhetsenheter, to åpne avdelinger og ved en overgangsbolig. Snertingdal har utført 50 intervjuer, hvorav 33 intervjuer er med innsatte og 17 intervjuer med betjenter. I tillegg har Snertingdal gjennomført systematiske observasjoner ved fire av de seks enheten. Dette er observasjoner utført i vaktrom, mottak, verksdrift, og luftegård. Observasjonene er utført på både dag- og kveldstid.
Prosjektperiode
Prosjektet startet opp i 2018 og forventes avsluttet i 2022.