Gjennom et langt liv i kriminalomsorgen arbeidet han for å synliggjøre menneskene bak handlingene. Det var med stor sorg vi mottok beskjeden om at vår kjære kollega og venn Trond Jakob Martinsen døde 8. mars, 70 år gammel.
For oss var Trond ikke bare en eksepsjonell kunnskapsrik og erfaren kollega, men også en varm og inkluderende person med en tydelig stemme for dem som trengte det mest.
Gjennom 26 år i kriminalomsorgen arbeidet Trond med rusforebygging, tilbakeføring og samarbeid med forvaltningspartnere. De siste 13 årene før pensjonen jobbet han som seniorrådgiver ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) hvor han på sin unike måte formidlet forsknings- og erfaringsbasert kunnskap til både ansatte i kriminalomsorgen og fremtidige fengselsbetjenter. Hans omfattende nettverk, bestående av fagfolk, praktikere og "skurker" – som han selv sa med varme – bidro til at undervisningen alltid både var kunnskapsbasert, relevant og praksisnær.
Selv etter påbegynt pensjonisttilværelse fortsatte han å bidra med undervisning både ved KRUS og som sosialkonsulent i Oslo fengsel fram til han fikk en demensdiagnose.
I mange år var han også en betrodd tillitsvalgt for mange av oss ansatte.
Trond var i tillegg til å være en god underviser, en skrivefør akademiker med en sterk forankring ute i praksisfeltet hos dem som strever ekstra med livet og hos dem som jobber tett på dem.
I en alder av 60 år skrev han sin masteroppgave «Når blodet bruser og ting skjer – unge menns reise gjennom strafferettssystemet" hvor han belyste hvordan unge opplever straffegjennomføring og veien tilbake til samfunnet. Med utgangspunkt i en humanistisk grunnholdning ønsket han å synliggjøre disse unge menneskene for hvem de er – ikke bare for hva de har gjort.
Som samfunnsviter var han opptatt av sosiale klasser, arbeiderkamp, levekår og de undertryktes stemmer. Særlig brant han for unge og deres livssjanser. Noe av det siste han gjorde før han ble
Alle kjente Trond, og Trond kjente alle. Han møtte folk med en nysgjerrighet, varme og klok humor. Han var en usedvanlig god lytter, oppriktig interessert i menneskene og historiene rundt seg. Han hadde en egen evne til å komme i samtale med folk, og kunne snakke med hvem som helst. Folk følte trygghet i hans nærvær og sammen med ham opplevde vi alle å bli sett, hørt, og respektert.
Han hadde også en stor kjærlighet til bøker, var historieinteressert og var svært kunnskapsrik. Da kontoret hans på Botsen en gang skulle ryddes, vokste det etter hvert fram en stor haug med bøker på gulvet som måtte bort. For Trond var det nesten smertefullt å gi slipp på dem.
Hvis lunsjsamtalen kom inn på et reisemål eller et sted i verden, var sjansen stor for at han kunne fortelle om den politiske historien der. Rett før han gikk av med pensjon guidet han hele kollegiet på en lærerik vandring gjennom Oslos gater, med historier fra rusmiljøet på 70- og 80-tallet.
Etter at han flyttet til Kråkstad, fikk han også et nært forhold til Stasjonskafeen på Kråkstad stasjon. Over sin favoritt, «stasjonsbollen», hadde flere av oss fine og minneverdige stunder sammen med ham. Han hadde en særlig glede av de lange rusleturene på Kråkstad. Underveis stoppet han gjerne opp og fortalte om mennesker, steder og historier fra området. Aller mest gledet han seg over å ta med seg barnebarna dit. Med varme fortalte han om hvor mye glede de hadde av de små tingene – som å stå og se på togene som kom og gikk.
Trond visste at livet er skjørt og uforutsigbart. «Livet er ikke for pyser», kunne han si. Selv var han ikke pysete da livet tok en brutal vending for et år siden. Han gikk inn i dette vonde med stor verdighet. Han var åpen om sykdommen og fortsatte å være sosial, slik at mange kolleger og venner fikk følge ham på veien så langt det gikk.
Trond delte gleden med oss over å være bestefar til Nora og Emil, stolthet og bekymringen for at sønnen Audun og svigerdatteren Sofie hadde alt for travle dager, og beundring over kjæresten Lines forfatterskap. Han fortalte om planer for pensjonisttilværelsen: skrive mer, plukke plommer for en bonde i nærheten av hytta på Vestlandet, og reise for å lære enda mer om historie, steder og folk.
Vi er uendelig lei oss for at det ikke ble slik. Samtidig er vi dypt takknemlige for alle arbeidsdagene vi fikk dele med Trond.
Hvil i fred, kjære kollega og venn.
På vegne av kollegaer og venner ved KRUS
Hege Lauritzen, Siv Gaarder, Sylvia Koffeld-Hamidane og Sylvia Høyborg